Jeg fylte glasset likevel

Nei, se der. Nå tusler det akkurat to damer med kids på armen og gedigne barnevogner foran seg forbi huset mitt. Det er ganske utrolig faktisk, hvilken størrelse man kan anskaffe seg en sånn en i. Det ser ut som om de har tatt med seg huset sitt eller hvert fall hytta, men de har jo bare en kid... Det som er så deilig med å se dem passere nå, er at det gjør meg ingenting at de har fri med morsapermen sin og greier, for fri har jeg og. Ikke bare fri, men jeg er ferdig med tentamen også, og det gikk bra. Pjuh. Så jeg slapp å bli bitter, slappe å brenne oppgaven i helvete og jeg slapp å få en lusen helg fordi jeg ikke presterte. Det er så digg å vite at jeg ikke har noe jeg må gjøre akkurat nå. Ingen oppgave som skal leveres i morra eller noen ting. Alt jeg skal gjøre i ettermiddag og kveld, er å nyte livet med workout og gubbetid. Det skal bli godt.
Akkurat nå bedriver jeg bare saftig døtid. Jeg ser rett ut i lufta, vurderer å fylle glasset mitt med vann, men hey - vurderingene har ikke kommet til liv de siste 23 minuttene. Herregud, som tida flyr. Snart begynner jeg vel å plukke grå hår ut av manken, menstruasjonen blir borte og barna jeg ikke planlegger å få med det første, har blitt voksne. Det er jo faktisk sånn at etableringenstime nærmer seg med stormskritt. Først blir man atten, så går man ut av videregående også kommer studiene. Eller kanskje en folkehøgskole? Før du veit ordet av det har du runda etparodtredve og da har du kanskje vært gift i flere år alt. Skitt, jeg mener, jeg blir 30 om 12 år. Det er mye som skal skje i løpet av de årene. Jeg vil reise, flytte og viva la vida. Men hvorfor stresse? Jeg synes man skal benytte de ressursene man har, ikke se for langt frem i tid, tenke litt fornuftig, men likevel følge drømmen sin. Husket at det er livet sitt det er snakk om, man må bare gjøre det beste ut av det.
Likevel, fremtidens forventninger er skremmende. Jeg burde egentlig bare glemme hele greia og holde fokus på å bli ferdig med 2.klasse. Jeg er jo tross alt ikke noe lenger på vei en det.

I totally like big buts!

Hallå! Ålreit.. har dere noen gang følt at hodet deres er firkanta fordi hele dagstilværelsen din er som i en.. boks? Jaja, en smule teit sammenligning, men likevel er det akkurat sånn jeg føler meg akkurat nå. Fanget i faste rammer. Jeg liker meg mye bedre når ting er litt wigly og skjebnen overrasker meg. Altså, jeg liker meg bedre når jeg ikke har TP, som er en snasen forkortelse for tentamensperiode. Highfive. Det er så masse å skrive og vi er bare på den første så langt. Heldigvis er dette den lengste av dem alle. De fem andre foregår bare iløpet av én dag.

Anyway, det er viktig å fine sin utgangsporter slik at man får tatt seg litt fri fra realitetes tjas og mas til tider. Wanna know mine?! Trening, nettshopping og MC Hammer. God, I love all three of them.

Dette er meg akkurat nå siden jeg ikke har noen penger...

Tja.. så nå veit dere hva jeg tenker på i dag. Hva tenker du på? Ally Mcbeal? Tenk at det går på tv'n igjen. Det er som jeg plutselig har rast 6 år i alder og straks runder 12tallet igjen. Jeg føler meg ung! Neida, jeg ekke så gammel at det gjør noe. Men alikevel synes jeg imaget treffer godt når jeg sier jeg er født på 90-tallet. Et tiår som for lengst har passert. Det er egentlig ganske stilig, fordi det nå blir omtalt på samme måte som for eksempel 80-tallet. Like: Oh, my God, that's so 90's! Selv om, dog, 80-tallet var mye kulere. Musikken, stilen. En godt emne under kategorien: ELSK.

Vel.. nå må jeg la mine fingre små taste nummeret til Sun.

Har dere forresten noen overlevelsestips? Jeg mener, for å komme gjennom TP? Man får aldri nok av dem.

At man kan ta pause fra noe sånt noe..

Nok en gang. Den dag i dag. En ny gjenfødelse. Ute i bilen med storebror istad spilte vi Alice in Chains for fullt. Det var helt rått! Jeg er så lykkelig for at det har funnet tilbake til meg. Gudene veit hvor lenge siden slik musikk har truffet mine ører. Jeg er lykkelig!

Ellers så er jo skolestarten i morra er kapitell for seg selv, så det vil jeg hoppe straka vegen over. Jeg skulle mye heller gjerne delt hele min tanketank med dere, men akkurat nå må jeg pakke ut av hytteturbaggen min før mamsen kommer hjem og får spader. Hun har en tendens til å få det.. Wonder why?

What to do..

Oh, gosh. Jeg lider av et merkbart, ekkelt og rett og slett motbydelig problem. Syndom? Næ. Diagnose? Kanskje. Heldigvis er jeg ikke den eneste der ute, men sant skal sies at jeg veit om få som går så kraftig i samme bane som meg. Altså, de fleste har liksom vært innom gata, men snudd kanskje halvveis inn eller bare etter noen meter. Jeg derimot, jeg har gått helt opp til den skumle skogen i enden av veien og er allerede langt innover stien.. Jeg våger å tro at jeg har klart å snu noen ganger, men så feil kan man ta.
Problemet mitt er som sagt utbredt og godt kjent verden over. Jeg er vanvittig rotete. Rotehue. Rotekopp. Rommet mitt er ekstremt, jeg er skikkelig treig til å rydde etter meg der nede. Det er liksom min egen hule, så jeg gidder ikke bry meg så mye. Hva jeg ikke tenker på, er at det er en annen part som støtt bor dere nede også, for ikke å snakke om at jeg (takk og pris) har gode venner som kommer på besøk støtt og stadig. For å unngå de store raptusene burde jeg jo bare rydde litt hele tiden, slik at det aldri er mye å ordne på. Jeg suger.

Jeg skylder på at kommoden min ikke er stor nok til at jeg får plass til alle klærne mine, men hva er unnskyldningen for alt det andre?

I need help. Hva ville du gjort i dette tilfelle?

Glad påsk!

I'm back. Har hatt en helt nydelig hyttetur, tross langrenn. Det gikk jo egentlig overraskende bra. Teknikk dårligere enn Severin Suveren (husker dere han?) og unødvendig høyt energibruk antagelig nettopp på grunn av dette. Men hey, jeg gjennomførte med god armtrening og jeg fikk lagt noen mil bak meg. Hva som er kjipt, er at jeg har/har hatt en overbelastning i kneet. Ikke noe stort noe, bare en betent slimpose, men det er likevel vondt - spesielt ved skigåing bortover viste det seg. Derfor blei det trasking med sko uten ski, og slikking av sol i solveggen. Jeg trivdes utrolig godt.

Vel.. hva skal man si? Jeg lurer på om jeg skal dere litt slikkerier med dere. Jeg mener ikke som i godteri og sukker, jeg mener i form av min kjære. I dag da han hadde sluppet meg av hjemme og jeg skulle gjøre meg klar for videre avgang, kjente jeg meg tom, alene og ensom. Det var noe som manglet, noe som ikke var der.. Hvor var han hen? Jeg visste jo utmerket at han var hjemme hos seg selv, og vi hadde jo nettopp vært sammen i mange dager, men likevel.. når man blir så vant til å ha noen rundt seg blir det bare tomt. Jeg savna han, rett og slett.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så myk. Jeg vil ikke på noen måte kategorisere meg selv som tøffel eller et annet type av skotøy. Men dog, jeg er overrasket.
Det er ikke noe å legge skjul på. Sånn jeg føler det akkurat nå, er han mannen i mitt liv. Så får vi se da, om skjebnen føler det samme som meg.