Glad påsk!

I'm back. Har hatt en helt nydelig hyttetur, tross langrenn. Det gikk jo egentlig overraskende bra. Teknikk dårligere enn Severin Suveren (husker dere han?) og unødvendig høyt energibruk antagelig nettopp på grunn av dette. Men hey, jeg gjennomførte med god armtrening og jeg fikk lagt noen mil bak meg. Hva som er kjipt, er at jeg har/har hatt en overbelastning i kneet. Ikke noe stort noe, bare en betent slimpose, men det er likevel vondt - spesielt ved skigåing bortover viste det seg. Derfor blei det trasking med sko uten ski, og slikking av sol i solveggen. Jeg trivdes utrolig godt.

Vel.. hva skal man si? Jeg lurer på om jeg skal dere litt slikkerier med dere. Jeg mener ikke som i godteri og sukker, jeg mener i form av min kjære. I dag da han hadde sluppet meg av hjemme og jeg skulle gjøre meg klar for videre avgang, kjente jeg meg tom, alene og ensom. Det var noe som manglet, noe som ikke var der.. Hvor var han hen? Jeg visste jo utmerket at han var hjemme hos seg selv, og vi hadde jo nettopp vært sammen i mange dager, men likevel.. når man blir så vant til å ha noen rundt seg blir det bare tomt. Jeg savna han, rett og slett.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så myk. Jeg vil ikke på noen måte kategorisere meg selv som tøffel eller et annet type av skotøy. Men dog, jeg er overrasket.
Det er ikke noe å legge skjul på. Sånn jeg føler det akkurat nå, er han mannen i mitt liv. Så får vi se da, om skjebnen føler det samme som meg.