Er det ikke spennende?

Så... dette er en heller lite, svært lite, inneholdsrik kveld. Det skjer.. så og si... ingenting. Med mindre du drar på Ferdinand selvsagt, halvøyas nye knutepunkt like over Tyrker'n. Det som er litt morsomt nettopp ved Tyrker'n, er at butikken slett ikke drives av tyrkere. De er kurdere eller noe sånt noe. Deilig butikk er det, eksotisk og fresh. Men der er altså ikke jeg, på Ferdinand. Jeg er hjemme. Jeg har egentlig bare vær her etter skolen, her og på trening. Da jeg kom hjem derfra igjen, øvde jeg treningsprogram. Kjedelig fredag. Forstå meg rett, trening er alltid gøy, nytt program er kjempegøy, men hva skal jeg finne på nu? Det er nettopp i skrivende stund som skaper den kjedelige situasjonen. Jeg tror egentlig jeg skal gå å hente en telefon, ringe et par samtaler i håp om at noen vil snakke med meg. Jeg veit akkurat hvem jeg skal slå på tråden til, så pass deg.

Er det noen der ute som har et annet tidsfordiv å dele med meg frem til "Senkveld", så ifra. Alt mottas med stor takk.

Mens jeg starter mitt bloggraid for kvelden, trykker på tasten på hjemmets nye bærbare telefon og tygger tyggis med Imsdalflaska mi i kjeften, håper jeg du får en alldeles ypperlig aften. Adjø.

You get me?

(blogspot nekter å legge inn avsnittene jeg deler inn i, dere får bare beklage sammenhengende tekst)

I just want your extra time and your, puss-puss-puss-puss-puss, kiss!

Nå så jeg nettopp et meget interessant program på TvNorge. Tar jeg ikke feil går det fremdeles, men min kjære mor bytta kanal. Det handlet om et par autistiske tvillinger og deres liv.
Det var dem som fikk meg til å avgjøre dagens tema her på bloggen, nemlig musikk.
De elsker musikk og kan, bokstavligtalt, ikke leve uten. Selv om jeg har et helt annet grunnlag å skape meninger på, vil jeg likevel si det samme. Uten musikk ville jeg falt lang, tror jeg. Langt ned. Nettopp fordi det er et behov. Et stort tidsfordiv og ikke minst verktøy. Jeg trener med musikk, gjør lekser med musikk, chiller til musikk, spiser til musikk, går til musikk, sitter på bussen til musikk, ser på tv med musikk, kjører bil med musikk - rett og slett lever med musikken. Da jeg skrev at musikk for meg, er et verktøy, mente jeg ikke bare for å komme gjennom dagen, ukene, månedene og årene, men det er også en stor del av jobben min. I tillegg til å jobbe i sportsbutikk, er jeg treningsinstruktør. For å gjennomføre arbeidstiden min på en ordentlig måte, kreves det musikk. Ergo: jeg jobber også til musikk.

Min musikksmak er rik på masse forskjellig, faktisk ordentlig kontraster til tider.
Dersom jeg skal gå noen år tilbake i tid, var min musikksmak veldig ensidig og jeg nektet å like noe annet enn et par sjangere (rock, indierock og grunge) og med Nirvana som favoritt band.

Skal vi se.. skal jeg liste opp noen favoritter i skrivende stund, blir det blant annet:
Johnny Cash, Gatas Parlament&Supa Sayed, Pearl Jam, Wolfmother, Prince, Queen, Aretha Franklin, Laureen Hill, Adele, Led Zepplin, Nirvana, Bob Marley, Pantera, the Ting tings, Bruce Springsteen, Beck, Beyoncé, Pink Floyd, Roxette, Stevie Wonder.. Åkei, hjerneteppet overtar her.. Men utenom (blant annet) det der, er jeg også veldigglad i Oldschool rap og raggae. Yo!
Musikk er med på å avgjøre min dag, min selvfølelse, min oppfatning av dagen og tja, life.

Hey, gjett hvem som snørra på en stakkars og uskyldig middelaldrende dame på bussen hjem fra jobb? Halleluja!

Gotta love this man, ey?

Masse penger, god følelse

I dag, etter trening, da tok jeg solarium. Ja, jeg lot de imaginære solstrålene slikke kroppen min, jeg lot pigmentene spise og jeg kjente hvordan rødskjæret man knapt kan unngå i solarium vokse. Jeg skal ikke ljuge, jeg tar solarium. Forholdsvis ofte vil jeg påstå, 1 gang i uka sånn omtrent. Litt fra og til. Noen tenker "Oh my God, din pølse! Din grilla pølse! Du kommer til å dø av kreft". Andre tenker kanskje at det er ikke er så ofte, kanskje er det et fåtall som mener jeg tar altfor lite, men jeg vil tro de fleste havner nærmere det første alternativet, eller bare ikke bryr seg ikke i det hele tatt. Som det såkalte President-spillet kaller det: "nøytral".
Det er ingen hemmelighet at jeg er klar over advarslene som er påklistra solsengene, advarslene som lyser fra avisene, internett og ansiktene til noen personer her og der. Jeg kan bli svært rynkete, jeg kan få hudkreft, muligens heteslag (dette er selvsagt ikke noen langvarig konsekvens) og så videre. Likevel trosser jeg (den eventuelle) skjebnen og fortsetter med mine solsynder ovenfor kroppen. Hvorfor? Vel, i tillegg til at jeg liker å ha litt.. tja, glød, så har jeg faktisk en god grunn. I likhet med en god del av andre tenåringer der ut, sliter jeg med uren hud. Det ligger i genene mine, så sånn sett har mamma og pappa plassert en både ekkel og fæl legacy på sine etterkommere. Disse utbruddene går opp og ned, av og til er jeg nesten fri som fugelen, mens andre ganger kan jeg sammenlignes med en pizza bestående av både salami, ananas, rosiner, elgbæsj og harehår (les: kun et bilde, ikke realitet i den forstand at jeg har dyrehår i ansiktet). Når utbruddene er som verst henger det gjerne tett sammen med at mensen er på besøk. Jeg hater det. Bokstaveligtalt. Men likevel, jeg har jo mine verktøy for å gjøre et forsøk på å dempe det hele. Jeg bruker blant annet renseskum, ansiktsvann og aloevera krem. Til tider tannkrem... hmm.. Og, som sagt, solarium. Det er derfor jeg elsker sommer og sol. Jeg har aldri så lite kviser som om sommeren. Solarium er derfor et vanvittig chill hjelpemiddel på å tørke ut, som det så fint heter, urenhetene.

Det som er kjedelig, er pengene jeg bruker på det. Samtidig får jeg en veldiggod følelse. På en måte kan man si at jeg kjøper lykke. Men bare en bitte liten del. Solarium er en av livets små gleder, ikke noe mer.

Kanskje kommer jeg til å dø. Viva la vida!



Et deilig sommerminne fra i fjor sommer. Tora og meg.

Se her a!

Följ min blogg med bloglovin

Det flyr alltid en møll opp av lommeboka

Altså, siden jeg allerede har understreket det faktumet at jeg (once again) har slengt meg på en ny trend, kan jeg like så gjerne bare dra det (HARDT) frem i lyset at jeg er en jente og. Jeg vil påstå at den der bloggtrengden er veldig girlish, tross at det selvsagt finnes noen manne/guttelige bloggere der ut også!
Det jeg vil snakke om i dag, som er så vanvittig typisk for jenter, er dette gjentatte shoppingproblemet man omtrent ikke kan dra seg unna. Det går ikke. Umulig. Aldri. Never. Finito. Jeg er lider av syndromet, ganske heftig faktisk. For å vise dere et eksempel, kan jeg si at jeg har kjøpt type 14 par med sko siden skoleslutt i fjor sommer. Da jeg kom til 14 mista jeg telling, så jeg kan ikke sette det som et absolutt tall en gang. Sko er fantastisk og jeg tror faktisk jeg kunne overlevd på det, tross lavt energiinnhold og vitamin/mineral nivå. For å gå meg selv i forsvar, var jeg i USA den sommeren. Da er shopping et m.u.s.t. Kan hvert fall trekke av noen par på det forsvarsargumentet der.
Det som er, er at dersom jeg bare hadde holdt meg til disse skoene, hadde det jo ikke vært så ille. Men hey, selvsagt har jeg ikke og gjør jeg ikke det! Jeg shopper.. alt mulig annet og.. ofte. For ofte. Jeg klarer ikke å la noen vanvittig inspirerende, kult og fint bare ligge igjen helt aleine. Jeg mener ikke å fremstille meg selv som en overlegen, bortskjemt og slem liten pike nå, jeg prøver heller å overbevise meg selv om hvor sjuk jeg er. Jeg skylder pappa penger. Jeg skylder mamma penger.

Hva skjedde med alle de fattige barna i Afrika (og selvsagt, resten av verden)?

Alle sykdomme som trenger støtte?
Alle katastrofene og verdens problemene som ikke forsvinner uten hjelp?
Heldigvis har vi fadderbarn...

Dette her ble en lang start på et innlegg fullt av tøv. Men, er det noen som er uenig med meg? Har ikke jenter et gjennomsnittlig stort shoppingbehov? Større enn de fleste gutter?

Mens jeg sitter og gir moralpreken til meg selv, sjekker jeg den siste bestilling fra hm.com og gleder meg til mine ny bukser og par med sko ankommer postkontoret borte på nærsenteret. Help me.. anyone?

Hei, sa hu!

Blogging. Det er blitt en ordentlig trend nå. Men jeg skjønner det, jeg slenger meg på. Det er en ganske sånn deilig måte å tømme seg på, skrive ned litt tanker, opplevelser, følelser og renvaska tomprat. I tillegg så åpner man for andres syn på ting, andres meninger og det kan jo igjen skape debatt. Debatt er gøy! Hvert fall av og til. Kommer som regel an på hva man diskuterer og ikke minst hvem man diskuterer med. Det er ikke alle det er like lett å drive noe med. For å være helt ærlig synes jeg det vanskeligste er å diskutere med noen som bare står som bly og nekter å se ting fra andre vinkler, eller bare akseptere at folk tenker forskjellig.

Jeg velger å starte min blogging sånn like etter vinterferien. Eller, starte vil jeg påstå er feil.. Heller at gjenopptar hobbien, dagboka, skrivekanalen eller hva du vil kalle det. Kanskje kjenner du meg igjen, kanskje aner du ikke hvem jeg er. Alle er velkommen, whatsoever!
Men altså, vinterferien. ferie skal man ikke kimse over. Ferie er knall! Hellandussen. Vi har jo til og med vinter her hjemme. Snø til oppover låra (ikke at mine lår når så høyt over bakken) og det er smud. Jeg liker sommeren fantastisk godt, men synes absolutt at man må gjøre det beste ut av det man har. Det er dealen. Nå er det kaldt ute, hvorfor ikke slenge på noen cm med snø i tillegg? Jackpot! Ikke er det bare litt moro og friskt for kropp, sjel og skinn (og sinn?), men det skaper også ordentlig gode bakkeforhold. Det er lite som er twintip på sånn skikkelig digg føre. Ain't nothing more to say about that.