Masse penger, god følelse

I dag, etter trening, da tok jeg solarium. Ja, jeg lot de imaginære solstrålene slikke kroppen min, jeg lot pigmentene spise og jeg kjente hvordan rødskjæret man knapt kan unngå i solarium vokse. Jeg skal ikke ljuge, jeg tar solarium. Forholdsvis ofte vil jeg påstå, 1 gang i uka sånn omtrent. Litt fra og til. Noen tenker "Oh my God, din pølse! Din grilla pølse! Du kommer til å dø av kreft". Andre tenker kanskje at det er ikke er så ofte, kanskje er det et fåtall som mener jeg tar altfor lite, men jeg vil tro de fleste havner nærmere det første alternativet, eller bare ikke bryr seg ikke i det hele tatt. Som det såkalte President-spillet kaller det: "nøytral".
Det er ingen hemmelighet at jeg er klar over advarslene som er påklistra solsengene, advarslene som lyser fra avisene, internett og ansiktene til noen personer her og der. Jeg kan bli svært rynkete, jeg kan få hudkreft, muligens heteslag (dette er selvsagt ikke noen langvarig konsekvens) og så videre. Likevel trosser jeg (den eventuelle) skjebnen og fortsetter med mine solsynder ovenfor kroppen. Hvorfor? Vel, i tillegg til at jeg liker å ha litt.. tja, glød, så har jeg faktisk en god grunn. I likhet med en god del av andre tenåringer der ut, sliter jeg med uren hud. Det ligger i genene mine, så sånn sett har mamma og pappa plassert en både ekkel og fæl legacy på sine etterkommere. Disse utbruddene går opp og ned, av og til er jeg nesten fri som fugelen, mens andre ganger kan jeg sammenlignes med en pizza bestående av både salami, ananas, rosiner, elgbæsj og harehår (les: kun et bilde, ikke realitet i den forstand at jeg har dyrehår i ansiktet). Når utbruddene er som verst henger det gjerne tett sammen med at mensen er på besøk. Jeg hater det. Bokstaveligtalt. Men likevel, jeg har jo mine verktøy for å gjøre et forsøk på å dempe det hele. Jeg bruker blant annet renseskum, ansiktsvann og aloevera krem. Til tider tannkrem... hmm.. Og, som sagt, solarium. Det er derfor jeg elsker sommer og sol. Jeg har aldri så lite kviser som om sommeren. Solarium er derfor et vanvittig chill hjelpemiddel på å tørke ut, som det så fint heter, urenhetene.

Det som er kjedelig, er pengene jeg bruker på det. Samtidig får jeg en veldiggod følelse. På en måte kan man si at jeg kjøper lykke. Men bare en bitte liten del. Solarium er en av livets små gleder, ikke noe mer.

Kanskje kommer jeg til å dø. Viva la vida!



Et deilig sommerminne fra i fjor sommer. Tora og meg.