I said a hip hop, the hippie the hippie to the hip hip hop...

Av og til skulle jeg ønske at jeg var født et tiår tidligere, eller, noen år tidligere blir mer riktig. Sånn omtrent på midten av 80-tallet. Jeg skulle ønske at alt som fantes var paljetter, fargerike klær, tights og grorudpalmer. Neida, kanskje ikke på heltid, sånn 100%, men i større doser enn vi har i dag. Som 1991-modell skal jeg ikke skryte på at min oppvekst ikke var prega av noe lignende som det overstående, spesielt tights har vært med hele veien. Det er ikke så altfor lenge siden (faktisk) at jeg synes denne stilen var.. ja, på godt norsk: pjuk. Men nå, et par år (nærmere halvannet til og med) seinere, synes jeg det er så fresht, så fly, så cool og så awesome. Ja, mange engelske adjektiv. Jeg bruker det som et verktøy til å fremheve kjærligheten. Den dag i dag er jeg fantastisk glad i farger, fantastisk glad i feite armbånd som deler nyanser med regnbuen, sneakers, klær og egentlig det meste som minner gamle skidresser. Til og med aerobicstylen var smooth. Noen gang sett de gamle instruksjonsvideoene? Stripete nike-tights ned til knærne med mintgrønn body over, hvite reebok-sko, strømper og svettebånd i håret. Kanskje er ikke plaggene i seg så flotte, men fargene. Det er ikke bare klærne, skoene og skidressene. Jeg snakker også om en av verdens fineste gledesspredere. Skjønner du hva jeg mener? Jeg snakker om kassettspilleren, de ordentlig store. Ghettoblasteren. Jeg vil ha en sånn på skulderen, jeg vil bli døv av old school rap fra Rappers Delight eller bare ha en på rommet. Vite at jeg har en. Jeg elsker platespillere også (derav LP-plater på veggene mine), men ghettoblasteren. Den er/var fantastisk.

Sukk... I'm just a dreamer..